Christian Laland

La meg aller først presisere at jeg ikke har noe vondt til overs for den gjennomsnittlige personen bak en kasse, i denne sammenheng en kasse i en dagligvarebutikk.

Men la meg samtidig få stille følgende spørsmål: Hvor forbanna vanskelig skal det være å gi meg en pose? Enten har du spurt meg, når du har touchet innom alle varene jeg vil ha med meg, eller så spør jeg deg. Spørsmålet handler om en ting - nemlig en plastpose.

Helt siden jeg flyttet til Drammen i slutten av august har jeg irritert meg grønn over at jeg aldri kan gå fornøyd og happy ut av butikken. Jeg må, i de fleste tilfellene, irritere meg over at det inkompetente mennesket - som selvfølgelg ikke er det samme hver gang - aldri skal prestere det kunststykket å gi meg en pose. Even though hun spurte meg spørsmålet, altså om jeg ønsker en poste til tingene mine, for et minutt siden! Det er jo helt utrolig.

Derfor må jeg alltid spørre: - Unnskyld, kan jeg få den posen min?

Men jeg tror nå jeg har funnet ut hvorfor det er slik. I dag var jeg nemlig også på butikken, og jeg kjøpte så mange ting at jeg fant det fordelaktig å lufte muligheten om anskaffelse av to poser.

Det sløve kvinnemennesket piper gjennom varene mine, og spør samtidig om jeg vil ha en pose. Jeg smiler til vedkommende og sier, nei, vet du hva - i dag vil jeg gjerne ha to poser! Jeg drar kortet med et smil, samtidig som jeg konkluderer med at hun overhodet ikke kan mistolke budskapet mitt - nemlig at jeg ønsker to poser.

Betaling utført. Vil du ha kvittering? No thanks. Jeg spaserer ned til enden av kassen for å plukke varene opp i mine to poser, men hva møter meg?! Sammen med Pepsi Max, paprika, løk og resten av varene mine ligger det - og hold deg fast nå - kun én enslig pose.

Derfor kan jeg ikke annet enn å konkludere med at man alltid ligger en pose i minus. Mine erfaringer tilsier jo at når jeg ber om en pose, da får jeg ingen. Når jeg ber om to poser, da får jeg én pose. Det bringer oss naturlig nok videre til neste spørsmål. Hvorfor? Er det butikkenes måte å bidra til at miljøet ikke skal bli ødelagt av plastposer? Prøver de å snyte
meg for femti øre hver eneste gang jeg er innom? Er det kun jeg som er sær?

For ordens skyld vil jeg bare nevne at jeg også jobber i en dagligvarebutikk. Det vil si, de to siste somrene har jeg jobbet på Meny i Kragerø, og jeg lover deg - ikke en eneste gang har jeg latt en kunde gå ut av butikken uten posen vedkommende spurte etter! Jeg har ikke tatt betalt for den engang.

Jeg nevner samtidig at jeg legger ut et par airchecks fra mitt opphold hos NRK P3/mP3 i løpet av dagen. Eventuelt morgendagen.