Arkiv over september, 2008
For en dag!
For en dag, dere! Det som i utgangspunktet lå ann til å bli en helt normal onsdag ble alt annet enn det! I dag har jeg opplevd mye altssssså.
Dagen startet som den vanligvis gjør, alarmen på min fantastiske Noxon Internet Radio begynner å spille på behagelig 08:15. Jeg slumrer i et snaut kvarter før jeg velter meg ut av sengen og videre inn i dusjen. Men for pokker, la oss trykke fast forward, det er over en time til det skjer noe kult. Er det rom for en digresjon her? Klart det er, jeg er min egen redaktør, ergo kan jeg skrive det jeg vil. Jo, hør her; i går kveld så vi på “Click” med Adam Sandler her i Mekanikerveien 15 Penthouse, derfor er det litt funny at jeg kan si fast forward, siden vår gode venn hr. Sandler faktisk hadde en fjernkontroll hvor han kunne SPOLE I LIVET SITT. Ok… Jeg skulle droppet den der, det ble ikke noe funny.
ANYWAY.
På t-banen i dag! Gjett hvem jeg møter! Charlotte Thorstvedt! For en kvinne! Ikke det at jeg snakker med henne eller noe, men jeg gikk forbi henne, eller, hun gikk vel strengt tatt forbi meg, men det er bagateller. Kult var det! Charlotte Thorstvedt på Tøyen t-banestasjon. Hvem hadde trodd… Small world. Jeg som trodde hun bodde i Sverige eller noe, siden MTV-jobben er der eller noe slikt. Litt skummelt at jeg vet det.
Men hei! Tror du at det var alt? Ååååneisann! På vei hjem idag, så var jeg innom Jernbanetorget, og når jeg skulle ta t-banen videre derfra; da var det en som ville selge meg heroin! Jada! For en mann! For en gjestfrihet! Telefonselgere kan ta seg en sjokkisbollis; dette er effektiv salgsmetodikk! Allikevel lot jeg meg ei friste, og takket (aller først) pent nei. Men da den unge herremannen fortsatt var overbevist om at jeg var korrekt mottager av det hvite pulveret; da måtte jeg ta i bruk stemmebåndet i noe høyere grad, og han tok hintet og prøvde seg på en eldre herremann. Jeg tror han takket ja.
Konklusjonen her er vel rimelig enkel. T-banen is teh shit! Jeg gleder meg allerede til i morgen! Ikke BARE fordi Triana Iglesias skal innom NRJ, men fordi jeg skal ta t-banen dit!
OVER OG TUT.
Just one of those days
Lagt inn av Christian i Frustrasjoner den 10. september, 2008
Har du noen gang hatt en av de dagene hvor verden hater deg, alt går i mot deg, det snør og regner på en gang - og du har selvfølgelig ikke på deg støvler?…
Vel, riktig så ille har ikke 10. september vært, men starten på dagen kunne så absolutt vært bedre.
Alt lå tilrette for en behagelig start på dagen. Med tanke på at jeg ikke begynner på NRJ før klokken tre i ettermiddag, hadde jeg to valg i dag tidlig. Enten stå opp tidlig, gjøre unna litt klesvask og ellers ta det med ro. Alternativt sove enda litt lenger. Utrolig nok valgte jeg førstnevnte.
For noen dager siden reserverte jeg vaskemaskin i vaskeriet, og hang opp hengelåsen på den første perioden som strekker seg fra 08:00 - 12:00. Ergo må jeg gjøre all vasking og tørking innenfor på de fire timene.
Drittdagen starter allerede før klokken har blitt 7. Tor Morten hadde glemt igjen mobiltelefonen sin i stua, som er rett ved siden av mitt rom, og da startet alarmen hans å ringe. I det uendelige. Unektelig kjedelig, siden jeg faktisk ikke hadde spesielt dårlig tid - og i tillegg hadde mulighet til å sove skikkelig ut. Men den gang ei, her skal man vekkes før hanen galer.
Utrolig nok klarer jeg å sovne igjen, og i 9-tiden velter jeg ut av sengen. Jeg tenker at jeg stikker ned på vaskeriet med en gang, før jeg dusjer og steller meg, bare for å sette på klesvasken og stikke opp igjen. Alt skittentøy samles i kurven, jeg tar på meg sko og jakke (og selvfølgelig mer elementære klesplagg) og setter stø kurs. …men vent nå litt? Jeg må jo ha nøklene til vaskeriet. Finner jeg de? Nei. Finner jeg de etter å ha gått og kjeftet og bannet i 30-40 minutter? Nei. Den midlertidige konklusjonen er at nøklene er vekk, og jeg MÅ vaske klær i dag, siden jeg skal til Fredrikstad førstkommende fredag. Når sant skal sies, så blir det etter all sannsynlighet ikke noe av det heller. Sånn går det når man avtaler om å bytte jobbvakter og de ikke holdes. Trått.
Javel, tenker jeg, og sender en teksmelding til huseieren og spør om det eksisterer flere nøkkelsett. Hun svarer kjapt, og informerer at jeg må finne frem til vaktmesteren. Det er nemlig han som holder styr på denslags. Jeg leter, jeg går og jeg finner ingen vaktmester. Ha i bakhodet at jeg enda ikke har dusjet eller stelt meg; jeg tipper at klokken by now har blitt godt over 10.
Endelig ser jeg en levende sjel, og jeg spør den vennligsinnede damen som mest sannsynlig har sitt originale opphav fra Thailand. Hun peker, hun ler - der borte - i kjelleren til Mekanikerveien 10 holder vaktmesteren til. Jeg får lyst til å nusse den søte damen på pannebrusken, men lar det være. Jeg takker så fint jeg bare kan, og setter kursen mot vaktmesteren. Han er selvfølgelig ikke inne når jeg er der, så jeg legger igjen en lapp hvor jeg skriver at jeg ønsker nytt nøkkelsett til vaskeriet. Noterer også tlf-nummer, adresse og leilighetsnummer.
Nå har klokken sneket seg mot 10.30, og jeg har enda ikke vasket klær. Ha også i bakhodet at jeg under hele denne seansen har bært rundt på en skittentøyskurv. Jeg stikker hjemover, men på veien kikker jeg innom vaskeriet. Til min store fornøyelse er det noen der, og jeg banker på ruten. Kvinnen som vasker og stryker klærne sine slipper meg inn - du vet, jeg mangler jo nøkkel - og jeg får vasket mine skitne klær! Eneste problemet er at hun som slapp meg inn må gå, ergo sitter jeg igjen alene i vaskeriet, uten nøkkel.
Det betyr med andre ord at jeg må sitte og se på at klærne er i vaskemaskinen og tørketrommelen! Hvis jeg hadde forlatt lokalet, ville døren smekket igjen, og jeg hadde ikke kommet inn igjen. Der har du funksjonen til en nøkkel definert. En nøkkel jeg ikke har.
La meg være den første til å si det: Så jævlig kjedelig som å se på en vaskemaskin gjøre det den gjør - vaske - det er inn i den flotte, grønne granskauven så kjedelig. Totalt ble jeg sittende i _TO TIMER_ å se på en vaskemaskin. Jeg tok en del bilder for å underholde meg selv, de kommer sikkert ut senere.
Når jeg endelig er ferdig sliter jeg meg opp igjen til leiligheten, hvor jeg ENDELIG kan ta meg en dusj. Gud så digg det var.
Jeg jogger ned igjen til vaktmesteren som, til min store fornøyelse, er på kontoret sitt! Forteller historien, og ber om han kan bestille nye nøkler. Før han kan gjøre det, trenger han en bekreftelse fra huseier. Selvfølgelig. Det ville jo vært IDIOTISK hvis han bare kunne droppet det. Uansett, jeg har snakket med huseier, og håper de ringer vaktmesteren så fort som mulig.
Nå er jeg tilbake i leiligheten, og straks skal jeg på jobb. Selv om det føles som jeg har vært på en allerede.