Christian Laland

Har du noen gang hatt en av de dagene hvor verden hater deg, alt går i mot deg, det snør og regner på en gang - og du har selvfølgelig ikke på deg støvler?…

Vel, riktig så ille har ikke 10. september vært, men starten på dagen kunne så absolutt vært bedre.

Alt lå tilrette for en behagelig start på dagen. Med tanke på at jeg ikke begynner på NRJ før klokken tre i ettermiddag, hadde jeg to valg i dag tidlig. Enten stå opp tidlig, gjøre unna litt klesvask og ellers ta det med ro. Alternativt sove enda litt lenger. Utrolig nok valgte jeg førstnevnte.

For noen dager siden reserverte jeg vaskemaskin i vaskeriet, og hang opp hengelåsen på den første perioden som strekker seg fra 08:00 - 12:00. Ergo må jeg gjøre all vasking og tørking innenfor på de fire timene.

Drittdagen starter allerede før klokken har blitt 7. Tor Morten hadde glemt igjen mobiltelefonen sin i stua, som er rett ved siden av mitt rom, og da startet alarmen hans å ringe. I det uendelige. Unektelig kjedelig, siden jeg faktisk ikke hadde spesielt dårlig tid - og i tillegg hadde mulighet til å sove skikkelig ut. Men den gang ei, her skal man vekkes før hanen galer.

Utrolig nok klarer jeg å sovne igjen, og i 9-tiden velter jeg ut av sengen. Jeg tenker at jeg stikker ned på vaskeriet med en gang, før jeg dusjer og steller meg, bare for å sette på klesvasken og stikke opp igjen. Alt skittentøy samles i kurven, jeg tar på meg sko og jakke (og selvfølgelig mer elementære klesplagg) og setter stø kurs. …men vent nå litt? Jeg må jo ha nøklene til vaskeriet. Finner jeg de? Nei. Finner jeg de etter å ha gått og kjeftet og bannet i 30-40 minutter? Nei. Den midlertidige konklusjonen er at nøklene er vekk, og jeg MÅ vaske klær i dag, siden jeg skal til Fredrikstad førstkommende fredag. Når sant skal sies, så blir det etter all sannsynlighet ikke noe av det heller. Sånn går det når man avtaler om å bytte jobbvakter og de ikke holdes. Trått.

Javel, tenker jeg, og sender en teksmelding til huseieren og spør om det eksisterer flere nøkkelsett. Hun svarer kjapt, og informerer at jeg må finne frem til vaktmesteren. Det er nemlig han som holder styr på denslags. Jeg leter, jeg går og jeg finner ingen vaktmester. Ha i bakhodet at jeg enda ikke har dusjet eller stelt meg; jeg tipper at klokken by now har blitt godt over 10.

Endelig ser jeg en levende sjel, og jeg spør den vennligsinnede damen som mest sannsynlig har sitt originale opphav fra Thailand. Hun peker, hun ler - der borte - i kjelleren til Mekanikerveien 10 holder vaktmesteren til. Jeg får lyst til å nusse den søte damen på pannebrusken, men lar det være. Jeg takker så fint jeg bare kan, og setter kursen mot vaktmesteren. Han er selvfølgelig ikke inne når jeg er der, så jeg legger igjen en lapp hvor jeg skriver at jeg ønsker nytt nøkkelsett til vaskeriet. Noterer også tlf-nummer, adresse og leilighetsnummer.

Nå har klokken sneket seg mot 10.30, og jeg har enda ikke vasket klær. Ha også i bakhodet at jeg under hele denne seansen har bært rundt på en skittentøyskurv. Jeg stikker hjemover, men på veien kikker jeg innom vaskeriet. Til min store fornøyelse er det noen der, og jeg banker på ruten. Kvinnen som vasker og stryker klærne sine slipper meg inn - du vet, jeg mangler jo nøkkel - og jeg får vasket mine skitne klær! Eneste problemet er at hun som slapp meg inn må gå, ergo sitter jeg igjen alene i vaskeriet, uten nøkkel.

Det betyr med andre ord at jeg må sitte og se på at klærne er i vaskemaskinen og tørketrommelen! Hvis jeg hadde forlatt lokalet, ville døren smekket igjen, og jeg hadde ikke kommet inn igjen. Der har du funksjonen til en nøkkel definert. En nøkkel jeg ikke har.

La meg være den første til å si det: Så jævlig kjedelig som å se på en vaskemaskin gjøre det den gjør - vaske - det er inn i den flotte, grønne granskauven så kjedelig. Totalt ble jeg sittende i _TO TIMER_ å se på en vaskemaskin. Jeg tok en del bilder for å underholde meg selv, de kommer sikkert ut senere.

Når jeg endelig er ferdig sliter jeg meg opp igjen til leiligheten, hvor jeg ENDELIG kan ta meg en dusj. Gud så digg det var.

Jeg jogger ned igjen til vaktmesteren som, til min store fornøyelse, er på kontoret sitt! Forteller historien, og ber om han kan bestille nye nøkler. Før han kan gjøre det, trenger han en bekreftelse fra huseier. Selvfølgelig. Det ville jo vært IDIOTISK hvis han bare kunne droppet det. Uansett, jeg har snakket med huseier, og håper de ringer vaktmesteren så fort som mulig.

Nå er jeg tilbake i leiligheten, og straks skal jeg på jobb. Selv om det føles som jeg har vært på en allerede.

Dette skulle være en gledens dag! Jeg har ikke skrevet noen innlegg i bloggen siden 7. juli, og jeg har lenge tenkt på hva jeg skulle fortelle om i neste bloggpost. For eksempel kunne det vært morsomt å skrive om lanseringen av norges nye rockeradio, Rockplanet, 1. august. Vi har brukt mye tid på å ferdigstille kanalen i løpet av sommeren, så det hadde absolutt vært morsomt å fortelle deg mer om det. Alternativt kunne jeg snakket om lørdagen, hvor Tonje, Hanne, Håkon og jeg var ute og kjørte ring etter båten, badet og koste oss skikkelig på en sommerens varmeste dager. Alternativt kunne jeg snakket om jobben, jeg har jo jobbet kjempetidlig hver eneste dag i sommer. Eller så kunne jeg ofret noen linjer på tastaturet til å skrive om neste uke, hvor Tonje og jeg skal på spontan-ferietur til en destinasjon vi enda ikke vet. Selvfølgelig kunne jeg skrevet om noe helt annet også.

Men nei. Sånn ble det dessverre ikke.

Det er synd å si det, men jeg ser meg dessverre nødt til å oppfordre til en boikott. Det er ikke ofte jeg gjør det, og jeg tror kanskje ikke at jeg har gjort det før en gang.

Har du muligheten - og det har du jo - så må du for all del legge Kragerø Tannklinikk på svartelisten din. Her er hvorfor.

Tidlig i våres begynte jeg å få vondt i det jeg trodde, og som jeg senere har fått bekreftet, var en visdomstann. Smerten kom og gikk, men i starten av juli var det det utrolig vondt, og jeg fikk heldigvis overtatt en tannlegetime som faren min hadde 10. juli. Tannlege Marit Næss konkluderte med at det var tannkjøtt som presset over en visdomstann, noe jeg allerede hadde mistanke om. Hun ga meg en pussebørste og anbefalte meg å gå til innkjøp av skyllemiddelet Clorosyn på apoteket. Det ble gjort, og sakte men sikkert forsvant smerten. Noen dager før jeg var hos tannlegen 10. juli, hadde moren min bestilt time til meg 28. juli - for observante lesere; jepp, dagen i dag.

Selv om jeg var innom for en liten sjekk 10. juli, tenkte jeg at det var lurt å beholde timen 28. juli i tillegg. Det er jo nesten et år siden jeg hadde en generell checkup i munnen min. Timen var 08:15 presis, og for å rekke den, måtte jeg følgelig ta meg en fridag fra jobben.

Vekkeklokken min ringte 07:40 i dag tidlig, og jeg fikk veltet meg ut av sengen og inn i dusjen. Etter dusjen pusset jeg tennene ekstra godt, jeg vil jo gjerne at tennene mine skal se ut som de er på stell, jeg skal jo tross alt vise de frem til en fagmann. Jeg hiver meg i bilen, og kjører til Tevannsbakken. Her parkerer jeg bilen, låser og spaserer de siste hundre meterne ned til Kragerø Tannklinikk. I det klokken slager 08:13 er jeg på plass på venteværelset. Jeg innrømmer gjerne at jeg er litt nervøs - jeg hater jo å gå til tannlegen. Har alltid gjort det, men det var en liten digresjon. Jeg roter frem et blad som har 90 års jubileum, husker ikke tittelen, men det var et fagblad for tannpleiere. Ganske kjedelig lesning, men det roer faktisk nervøsiteten litt.

Klokken fortsetter å tikke, og plutselig er den blitt 08:25 - ti minutter på overtid - og jeg hadde den første timen den dagen. Det har ikke kommet noen ut og ropt opp navnet mitt. - Kanskje har de fri i dag, og glemt at de har satt opp time med meg, er første tanke som streifer gjennom hodet mitt. Litt surt er det jo, hvis det er tilfelle, jeg har jo tatt meg fri fra jobben i dag. Jeg går og kjenner på døren inn til “kontoret”, eller hva det nå heter, men registrerer at den er låst. Jeg legger øret på døren for å høre om det er tegn til liv der inne: Jeg hører ingenting.

Det er nå femten minutter siden jeg skulle vært ropt opp, så jeg konkluderer med at de har fri, men har glemt å si ifra til meg om denne fridagen. Ok, greit nok. Jeg kjører innom butikken, plukker med meg en provisorisk frokost, og setter deretter kursen hjem.

Der møter jeg mamma og pappa, som virker overrasket over at jeg allerede er hjemme. - Gikk det bra? Null hull?, spør de. Med tanke på at det ikke har vært noen som har kikket i munnen min, så vet jeg ikke svaret på det. Jeg forteller at jeg ble sittende med skjegget i postkassen, og at det ikke var noen tilstede.

Mamma liker å ordne opp i ting, så hun ringer til tannklinikken for å høre hvorfor det ikke var noen der og evt. for å bestille en ny time.

Etter litt venting på telefonen, er det et kvinnemenneske som tar telefonen. Muttern spør hvorfor ingen kom ut og ropte opp navnet mitt, og vedkommende sier at hun har vært og kikket, men at det har vært tomt på venteværelset hele tiden. Jeg skjønner ingenting, og tar telefonen for å spørre om denne tannpleieren/sekretæren er ved sine fulle fem.

Og i det jeg tar telefonen, så blir jeg vitne til noe av det frekkeste jeg noensinne har opplevd fra en person som liksom skal drive i et serviceyrke. Skal denne personen ønske seg noe til jul, bør det absolutt være en ordbok, så hun kan slå opp definisjonen på kundebehandling. Det nekter jeg å tro at hun vet hva betyr.

Jeg sier at jeg var der et par minutter før kvart over åtte, og at jeg ble sittende i hvertfall 10-15 minutter, hvor jeg i tillegg prøvde å banke på og åpne døren inn til kontoret hennes. Den var, som allerede nevnt, låst. Deretter forteller jeg at jeg tenkte det var fri, og satt kursen hjemover.

Responsen fra løkrullen i andre enden av telefonen er, og jeg siterer ordrett: Du juger. Du har ikke vært her. Jeg har vært ute og sjekket hele tiden. Du har ikke vært her. Du ringer og juger til meg, og det….

- Ærlig talt, sier jeg, dette gidder jeg ikke å sitte å høre på. Jeg har tatt meg fri fra jobben, kun for å ha den tannlegetimen, så sitter du her og sier at jeg juger til deg? Hva i alle dager skulle jeg gjort det for?

- Det er ikke mitt problem. Du har ikke vært her, og så enkelt er det. Jeg har sjekket hele tiden, du har ikke vært her. Du bare juger, og du kan finne deg en annen tannlege, jeg skal ikke ha noe av at du ringer og sier du har vært her, når du ikke har vært her.

- Neivel, hvis det er sånn… *krsf* Biip, biip, biip…

Før jeg rekker å avslutte setningen min, slenger idioten av en tannpleier på røret.

Jeg ble helt paff og mektig forbanna etter denne opplevelsen! Jeg mener, herregud, vi lever i 2008! Og hvordan i alle dager kan hun sitte og mene at jeg ikke har vært på venterommet? Og hvorfor mener hun at jeg ringer og juger? Herregud, det er jo helt idiotisk, jeg tok meg fri for å ha den forbanna tannlegetimen, din idiot! Jeg vet ikke hva du heter, men dersom jeg skulle finne ut av det, så skal navnet ditt klistres over denne bloggen. For maken til kundebehandling skal du lete lenge etter. Kragerø Tannklinikk burde helt seriøst bruke en STOR PORSJON av budsjettet sitt på å lære opp de som tar telefonen, og som er bedriftens ansikt utad. Det hjelper ikke med gode tannleger når vakthunden er dum som en brun, slimete liberia-snegle. Jeg skulle gjerne marinert deg i salt og sett deg skrumpe inn til en liten ball.

Og sett at vi faktisk har vært maksimalt uheldige og gått forbi hverandre. Altså, at hun har vært på venterommet rett før jeg kom, og at hun gikk inn i det sekundet jeg ga opp og stakk hjem igjen, hvorfor kan man ikke bare ta det hele med et smil - og avtale en ny time? Hvis jeg hadde gjort feilen med å gå for tidlig, noe jeg ikke gjorde, så skulle jeg jo selvfølgelig betalt gebyret det medfører. Men når hun tar den åndssvake retningen hun tar, og anklager meg direkte for å juge henne opp i trynet, da kjører jeg samme vei tilbake.

Min gode venn Niklas anbefalte meg å sende en faktura for tapt arbeidsinntekt. Og gjett om jeg skal gjøre det. Kragerø Tannklinikk, vent dere en faktura i posten.

Og alle dere andre: Ikke bruk Kragerø Tannklinikk!